Internatskolene

Fra slutten av 1800-tallet til slutten av 1900-tallet drev Canada og USA et system av internatskoler der urfolksbarn ble tatt fra familiene sine. Formålet var uttalt: å fjerne språket, religionen og kulturen fra en generasjon, slik at den neste ikke ville ha noe å arve.

Hva slags skoler

De var kostskoler, som regel drevet av kirkesamfunn på oppdrag fra staten, ofte langt fra hjemstedet. Barna kom inn ved fem–seks års alder. Håret ble klippet, klærne byttet, og de fikk et nytt navn eller et nummer. Å snakke sitt eget språk ble straffet.

Undervisningen var begrenset. Halve dagen gikk til arbeid — jordbruk, snekring, vask, søm — som holdt anleggene i drift og som skulle forberede barna på et liv som tjenestefolk. Underernæring var utbredt, og tuberkulose spredte seg i overfylte sovesaler.

Tidslinje

1879

Carlisle-skolen i Pennsylvania åpner og blir modellen

1883

Canada oppretter de første statsstøttede industriskolene i vest

1894

skolegang gjøres obligatorisk for urfolksbarn i Canada

1907

Bryce-rapporten dokumenterer dødelighet på 24–42 prosent ved enkelte skoler

1920

kanadisk lov gir myndighetene rett til å hente barn med tvang

1928–1970-årene

tvangssterilisering forekommer i flere jurisdiksjoner

1969

Canada overtar driften fra kirkene

1978

USA vedtar Indian Child Welfare Act

1996

den siste internatskolen i Canada stenger

2008

Canada beklager offisielt; sannhetskommisjonen settes ned

2015

kommisjonen konkluderer: kulturelt folkemord

2021

georadar begynner å påvise umerkede graver ved skolene

Tallene

Rundt 150 000 barn gikk gjennom det kanadiske systemet. Sannhets- og forsoningskommisjonen dokumenterte minst 3 200 dødsfall og anslo at det reelle tallet er vesentlig høyere, siden mange skoler sluttet å føre statistikk etter at Bryce-rapporten i 1907 gjorde tallene pinlige. I USA gikk minst 500 skoler gjennom lignende praksis; en føderal gjennomgang fra 2022 identifiserte over 400 anlegg og hundrevis av gravsteder.

Hva som ble borte

Språktapet er den mest målbare varige virkningen. Av rundt syttiåtte urfolksspråk som fortsatt snakkes i Canada, har de aller fleste under tusen talere, og bare tre regnes som trygge på lang sikt. Et språk overføres normalt fra foreldre til barn i hjemmet, og systemet var utformet nettopp for å avbryte den overføringen.

Virkningene går videre i generasjoner. Foreldre som selv vokste opp uten familie, uten språk og ofte med overgrep bak seg, hadde ikke sett hvordan et hjem fungerer. Dette er dokumentert i kommisjonens materiale som et hovedfunn, ikke som en antakelse.

Hvorfor det står her

Det er lett å lese dette som en avsluttet sak. Den siste skolen i Canada stengte i 1996 — samme år som DVD-spilleren kom i handelen. Det er ikke fjern historie, og barna som gikk der er i dag middelaldrende mennesker.